Amerikansk politikk tar sjelden pause. I hvert fall ikke for den som skroller på mobilen.
Det er ikke store nyheter at amerikanerne er omgitt av folk som vil påvirke dem. Men før var den politiske reklamen lettere å kjenne igjen.
Den kom på TV eller radio. Kandidaten snakket og prøvde å nå gjennom skjermen med stivt blikk og skjevt smil, gjerne med litt dramatisk musikk i bakgrunnen. På slutten kom en dyp, alvorlig mannsstemme og fortalte hva som sto på spill, og hvem som hadde betalt.
Nå har påvirkningen flyttet inn i lomma. Den sitter ved kjøkkenbordet. I bilen. På TikTok og Instagram.
Det kan være vanskelig å vite om personen på skjermen bare forteller deg hva han mener, eller om noen bevisst trekker i trådene og plasserer budskapet i feeden din.
Noen får betalt. Andre har bare noe de vil si.
Den amerikanske drømmen er død
Wilton Lemieux hadde 36 sekunder på hjertet.
Han plasserte telefonen på dashbordet i sin gamle Nissan og erklærte den amerikanske drømmen død. Dette er tanken om at hvis du jobber hardt, kan du få det bedre – og barna dine enda bedre.
Den 34 år gamle alenefaren og uføre Afghanistan-veteranen mener løftet ikke lenger holder.
Regnestykket, forteller han, går stadig dårligere opp. Han må ta av sparepengene.
Mat, bensin, bil, forsikringer og to døtre koster mer enn han mener det burde, skriver Washington Post.
Utbruddet kom uten partilogo. Nesten 3 millioner mennesker så innlegget på kort tid.
Lemieux presenterte ingen kandidat og foreslo ingen løsning. Kommentarene strømmet inn på TikTok fra andre som fortalte sine egne historier.
De jobbet mer. Tjente mer. Men følte likevel at de hadde mindre igjen.
Akkurat det er et problem for president Donald Trump. For økonomien er ikke lenger Joe Bidens. Trump kan fortsatt skylde på forgjengeren. Og gjør det gjerne.
Men etter snart to år i Det hvite hus blir det stadig vanskeligere å sende regningen til forgjengeren.
Levekostnadene – prisen for å være et menneske – ligger øverst når amerikanerne blir spurt om hva som bekymrer dem foran høstens valg.
Trumps popularitet ligger i stabilt sideleie. I den siste Reuters/Ipsos-målingen er bare én av tre fornøyd med jobben han gjør.
Selv om han ikke står på stemmeseddelen, skal velgerne i praksis avgjøre om Trump fortsatt skal ha et republikansk flertall i Kongressen eller dele makta med opposisjonen.
Begge partier trenger altså å nå amerikanere som Wilton Lemieux.
10.000 veier inn i feeden
En måte er gjennom folk som allerede har en plass i feeden.
Demokratene hevder at de har et nettverk på rundt 550 innholdsskapere, som sammen kan nå 75 millioner mennesker.
Målet er å bygge dette ut til så mange som 10.000 politiske under ett-minutt-synsere og profiler innen sport og livsstil. Nye selgere i ny innpakning.
Republikanerne har på sin side lenge hatt et økosystem av podkastere, nettprofiler og konservative kjendiser som når millioner av amerikanere.
New York Times undersøkte nylig hvordan politiske grupper på både høyre- og venstresiden betaler influensere for å spre budskap.
Avisa fant blant annet en ung kvinne som fortalte om levekostnadene «her i Michigan». Dagen etter bodde hun i Wisconsin. I virkeligheten holdt hun til i Missouri.
Oppdragene hennes var betalt av kandidater eller kampanjer. På internett kan alle bli politiske kommentatorer.
Det er ingen mørk røst som forteller at Amerika står foran sitt viktigste valg noensinne. Ingen kandidat som avslutter med å forsikre at budskapet er godkjent. Bare en person i feeden din som forteller hva som er galt med Amerika. Ofte med et tydelig hint om hvem som har skylda.
Pentagon vil også inn i feeden
Selv Pentagon har oppdaget influenserne.
Forsvarsminister Pete Hegseth innførte presseregler som de fleste av de etablerte mediene nektet å godta. De leverte adgangskortene og flyttet ut av Pentagon.
Samtidig ble døra åpnet for dem som kalles «nye medier»: podkastere, nettprofiler og influensere. Hegseth har invitert dem inn for å møte både ham og militære ledere.
Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor, hvis tanken er at de unge ikke sitter hjemme og venter på kveldsnyhetene eller morgenoppdateringen. Det kjenner vi også på i min bedrift.
Skal Pentagon nå et yngre, eller nytt publikum med sitt budskap, må de være der publikum er. Og det holder ikke bare å komme inn i strømmen. Du trenger noen som allerede har oppmerksomheten og som snakker språket.
Og akkurat der har Demokratene fått et problem av en litt annen type.
Mer fabrikk, mindre fakultet
Kentuckys guvernør Andy Beshear (D) mener partifellene må lære seg å snakke som normale mennesker igjen.
Ikke si «personer som er i kontakt med rettsvesenet» når du mener innsatte.
Ikke «mangel på matsikkerhet» når du mener at noen er sultne.
Senator Elissa Slotkin fra Michigan har sagt omtrent det samme på sin måte:
Demokratene må snakke mer som om de er på fabrikken enn på fakultetet.
Selv Alexandria Ocasio-Cortez, kjent som AOC, tar et oppgjør med deler av språket fra bølgen hun selv ble et symbol på.
«Woke 1 var galskap», sa hun nylig.
Det ligger en viss ironi i det. For dersom woke hadde et ansikt i Washington, var AOC sjelden langt unna kameraet.
Men mindre woke betyr ikke mindre venstreside. Kandidater på partiets venstrefløy har gjort det godt i flere primærvalg.
Også selverklærte demokratiske sosialister har fått vind i seilene enkelte steder. De snakker nå mer om husleie og matpriser enn store tanker om systemet.
Kanskje de har vært på sommerleir og blitt enige om at det går an å være progressiv uten å høres ut som en brosjyre fra et seminar om inkluderende terminologi?
Til slutt handler det om penger
Hvis vi skreller bort det nye politiske språket, kulturkampen og podkasterne, handler mye av mellomvalget om noe ganske gammeldags.
- Penger.
- Hva koster maten?
- Har du råd til huset?
- Kan barna dine få det bedre enn deg?
Det var i hvert fall det som fikk Wilton Lemieux til å sette seg i bilen med mobilkameraet.
Jeg har ennå ikke funnet tegn på at han er sponset av en valgkamp. Mannen fra Louisiana har riktignok forsøkt seg på TikTok før. Han vet at en video kan gå viralt.
Og på 36 sekunder fortalte han at økonomien ikke lenger går opp.
Skulle Wilton Lemieux en dag klare å tjene penger på alle visningene om den amerikanske drømmens død, kan historien få en ganske amerikansk slutt:
Han lykkes – ved å fortelle millioner av andre at det ikke lenger går an.
Facts Only
* Wilton Lemieux posted on his phone in his car, stating the American dream is dead due to rising costs for necessities like food, fuel, cars, insurance, and dependents.
* The economic calculation shows that living costs are increasing, forcing some to use savings.
* The outrage over these cost concerns occurred without a specific political candidate or proposed solution.
* Democrats are attempting to change political discourse by using less charged terminology, such as speaking more like factory workers rather than legal/academic language.
* Influence is exerted through social media content creators, including in the context of political messaging, where individuals are paid to spread viewpoints.
* The Pentagon leadership has opened channels for "new media" influencers and podcasters to interact with military leaders.
* Democratic politicians have shifted language, with figures like Alexandria Ocasio-Cortez addressing terminology related to social movements.
* A central theme driving the public concern is the cost of living, which becomes the focal point when voters consider the upcoming election.
Executive Summary
Full Take
The narrative reveals a structural shift in where political persuasion occurs: from centralized media gatekeepers to decentralized, personalized digital feeds. The core mechanism described is the commodification and viralization of lived experience—specifically economic anxiety—which bypasses traditional vetting mechanisms and enters the public sphere through content creators. This dynamic suggests that true political contestation is increasingly mediated by the performance of personal economic reality rather than policy debate alone.
The pattern emerging is one where systemic pressures, such as inflation and cost-of-living crises, are effectively translated into potent, personalized political signals delivered via algorithms. The attempt by politicians to manage this narrative through linguistic adjustments ("less woke") highlights a tension between maintaining ideological purity and achieving relatable communication that speaks to material concerns. The involvement of entities like the Pentagon entering influencer spaces further illustrates a trend where institutional authority is being leveraged by actors who control the attention economy, suggesting that the power structure is evolving around attention and connectivity as much as policy outcomes.
The critical implication lies in cognitive sovereignty: if the most potent political messages are delivered as personalized, emotionally resonant narratives about personal financial strain, the ability of individuals to form a unified consensus based on shared, objective facts is severely tested. The ultimate move—if someone succeeds in monetizing this narrative (as suggested by Lemieux’s potential outcome)—is the successful re-framing of systemic failure into individual accountability, effectively externalizing responsibility while simultaneously exploiting the very fear that drives engagement. What questions remain about how these personalized economic realities can be synthesized into actionable public policy beyond mere outrage?