Kim vant
Krigen i Ukraina har gitt Kim Jong-un noe han aldri har hatt.
I september i fjor sto Nord-Koreas leder Kim Jong-un på en tribune på Den himmelske freds plass i Beijing, side om side med Kinas leder Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin. Kim var for første gang sammen med de autoritære lederne som likemann. Nesten et år senere er Kim blitt fullverdig medlem av autokratklubben.
Medlemskapet har en høy pris, og Kim betaler den villig. Siden 2023 har Nord-Korea levert rundt 6,5 millioner artillerigranater til krigen i Ukraina og står nå for nær halvparten av all ammunisjon russiske styrker bruker på fronten. I august ble en nordkoreansk missilavdeling stasjonert i Voronezj i Russland, utstyrt med opptil 120 ballistiske missiler rettet mot ukrainsk territorium.
Mellom 11.000 og 14.000 nordkoreanske soldater ble sendt til Russland i den første bølgen fra oktober 2024, og ifølge sørkoreansk etterretning er rundt 6000 av dem blitt drept eller såret.
President Zelenskyj advarer om at ytterligere 50.000 nordkoreanske soldater kan være på vei. Til gjengjeld har Putin gitt Kim penger, avansert luftvern, jammeutstyr og, ifølge sørkoreanske etterretningskilder, deler til en atomdrevet ubåt.
Torben Bjørke-Henriksen
Prosjektleder i tankesmien Civita. Har jobbet 25 år i Røde Kors og besøkt Nord-Korea over 30 ganger.
Foto: Therese Thomassen, Civita
Kim har lovet en «eksponentiell» økning av atomarsenalet. Nord-Korea erklærte seg selv som en «irreversibel» atommakt ved lov i 2022 og grunnlovsfestet statusen året etter.
Russland har nå gått lenger enn noen annen stormakt: Utenriksminister Sergej Lavrov har gjort det klart at Moskva ikke lenger støtter krav om nordkoreansk atomnedrustning, og sier at Russland fullt ut støtter regimets arbeid med å styrke sine forsvarsevner.
Missiler, fregatter og atomvåpen
For å forstå hvorfor et land som sultet egen befolkning på 1990-tallet, nå sender soldater og missiler til Russland, må man tilbake til beslutningen om å prioritere militæret foran egen sultende befolkning.
Songun, «militæret først», ble formalisert som styrende prinsipp av Kims far, Kim Jong-il, i årene etter at hundretusener, kanskje millioner, sultet i hjel. Midt i en av etterkrigstidens verste sultkatastrofer ble militæret løftet til samfunnets øverste institusjon.
Kim Jong-un har tonet ned farens retorikk, men ikke prioriteringen: Styrking av militæret kommer først, og alt annet underordnes. Det gjelder pengene som kommer fra Russland, like mye som inntektene fra nordkoreanske hackeres kryptotyverier eller andre pengestrømmer, enten det er våpenhandel, sanksjonsomgåelser eller annen kriminell virksomhet.
Ressursene går til lederskapet og våpenprogrammet, ikke til elektrisitet og medisiner til pasienter i et sykehus i en provinsby
Uansett hvor pengene kommer fra, ender de samme sted: i missiler, fregatter og atomvåpen.
Under titalls besøk i Røde Kors-regi til Nord-Korea har jeg sett hva denne prioriteringen koster i praksis. Sykehusene utenfor hovedstaden mangler strøm til enkle operasjoner. Skolebarn går kilometervis fordi det ikke finnes skolebusser eller drivstoff til dem. Det jeg har sett av industri utenfor Pyongyang, er stort sett fabrikker som står stille eller går på et par timers drift i døgnet. Ressursene går til lederskapet og våpenprogrammet, ikke til elektrisitet og medisiner til pasienter i et sykehus i en provinsby.
To kilder
I mer enn 30 år hadde Nord-Korea i praksis to kilder til det regimet trengte. Kina sørget for at landet ikke kollapset, og leverte olje, gjødsel og andre nødvendigheter. Vesten kunne tilby mat, energi og en vei ut av isolasjonen, men krevde i gjengjeld begrensninger på atomprogrammet.
Pyongyang kunne spille de to mot hverandre, men var samtidig avhengig av begge. Det var denne avhengigheten som lå bak matbistanden og oljeleveransene på 1990-tallet, sanksjonslettelsene, og toppmøtene mellom USAs president Donald Trump og Kim i 2018 og 2019.
Krigen i Ukraina har gitt Kim noe han aldri har hatt: en stormakt som trengte akkurat det Nord-Korea hadde brukt tiår på å bygge opp: artilleriammunisjon i sovjetisk kaliber, en våpenindustri innstilt på masseproduksjon og soldater som kan sendes i krig uten å svare for tapene på hjemmebane.
Fornyet lojalitet til Moskva
Trump kunngjorde nylig at han kutter i fellesøvelsene med Sør-Korea, med henvisning til kostnadene og sitt «svært gode forhold» til Kim. Det skjedde midt i en uke der Seoul har takket nei til å bidra i Iran-krigen. Han gjorde noe lignende i 2018, men da som del av en reell forhandlingsprosess.
Trump sier nå at Kim har svart på de nye tilnærmingene, uten å fortelle hva svaret består i. Samtidig brukte Kim helgen på å fornye lojaliteten til Moskva, i en hilsen til Putin om Koreas frigjøring fra Japan.
I 30 år bygget Nord-Korea sin forhandlingsmakt på evnen til å skape kriser Vesten måtte håndtere: atomprøvesprengninger, missiltester og provokasjoner som tvang frem oppmerksomhet og noen ganger innrømmelser. Den strategien forutsatte at Vesten satt på det regimet trengte mest.
Russland gir Kim akkurat det han har prioritert siden Songun ble innført: militær styrke uten politisk prislapp. Det gjør krisediplomati overfor Vesten mindre nødvendig.
Facts Only
* Kim Jong-un met with Xi Jinping and Vladimir Putin in Beijing in September of the previous year.
* North Korea supplied approximately 6.5 million artillery shells to the war in Ukraine since 2023.
* North Korea currently accounts for nearly half of the ammunition used by Russian forces on the front line.
* A North Korean missile division was stationed in Voronezh, Russia, equipped with up to 120 ballistic missiles aimed at Ukrainian territory in August.
* Between 11,000 and 14,000 North Korean soldiers were sent to Russia in the first wave from October 2024.
* Approximately 6,000 of those soldiers were reported killed or injured.
* President Zelenskyj warned about a potential further shipment of 50,000 North Korean soldiers.
* Russia provided Kim with money, advanced air defense, ammunition, and alleged parts for a nuclear submarine in exchange for resources.
* Kim promised an "exponential" increase in the nuclear arsenal, declaring North Korea an "irreversible" nuclear power in 2022.
* The priority of the military was formalized as the guiding principle by Kim Jong-il following widespread famine.
Executive Summary
Full Take
The dynamic described involves a calculated exchange where geopolitical conflict creates opportunities for regime consolidation, leveraging material and strategic partnerships to achieve specific goals rather than purely humanitarian or defensive necessities. The transition from reliance on external support (China, West) during periods of hardship to prioritizing military buildup—formalized by the "Songun" doctrine—demonstrates a fundamental shift in state prioritization. The flow of resources, whether kinetic materials like artillery shells or strategic materiel like missile systems, underscores that geopolitical alignment dictates material supply chains regardless of stated ethical concerns.
The argument posits that North Korea's actions are rooted in a historical imperative to prioritize military strength over civilian welfare, stemming from post-war famine. The exchange with Russia—receiving military hardware and financial support—suggests a pragmatic realignment where external powers provide the means for internal strategic objectives, effectively mitigating the necessity of engaging in broader diplomatic efforts to secure resources or stability with Western powers. This relationship is characterized by a transactional dependency: North Korea offers military capacity, and external actors offer tangible, high-value material support that bypasses Western constraints.
The pattern observed is the use of existential conflict to validate an internal prioritization structure, where state survival and security are directly tied to military capacity. The focus on militarization as the supreme priority indicates a systemic disregard for the welfare of the civilian population, framing resources exclusively for the apparatus of state power rather than societal needs like healthcare or infrastructure. This structure allows leaders to maintain control by ensuring that all material flows ultimately serve the military-industrial complex, irrespective of internal human cost.