«Hei, Erling. Det er Lise. Alt vel? Jada, jeg vet du synes det var gøy med VM. Men jeg har en litt dårlig nyhet til deg: Jeg er redd det ble ditt eneste».
Det var denne samtalen Lise Klaveness slapp å ta. Om bare få dager kunne den nemlig blitt atskillig mer realistisk. Et samlet fotball-Europa hadde lovet å boikotte alle turneringer Fifa arrangerer hvis de ikke fikk gjennom sine krav.
Det holdt ikke at Gianni Infantinos forslag om å selge andeler av rettighetene til fremtidige VM-turneringer til private investorer, også kalt FFE, ble trukket tilbake etter massive protester.
Ga altfor lett slipp
Europa forlangte også en juridisk bindende garanti for at forslag som dette aldri igjen skal komme på bordet.
Ellers ville det bli boikott. Dette ville bety at ingen europeiske stjernespillere, inkludert de norske, skulle spille VM i fremtiden, selv når det foregår i europeiske land.
Ingen Haaland, Yamal eller Mbappe i 2030, hvor VM i tillegg skal bli arrangert i Europa. Ingen Ada Hegerberg eller Caroline Graham Hansen å ro sammen med for norske fans under VM i Brasil neste år.
Uefa satt på et vis med sparesset på hånda. Trusselen om boikott var genial i sin udemokratiske brutalitet.
Dette var trusselen Infantino ikke hadde noe effektivt mottrekk mot.
Problemet var at Europa ga den altfor enkelt fra seg.
Ikke at de kunne gjort så mye annet, sannsynligvis, men for Gianni Infantino var det lett å gamble på at det ble sånn.
En konflikt som ville gått ut over kvinnene
5. september starter nemlig U20-VM for kvinner i Polen. Dette er verdensmesterskapet for kvinner født etter 1. januar 2006. Aldri har et slikt VM blitt imøtesett med like stor oppmerksomhet.
Grunnene har dessverre ikke vært sportslige.
Mesterskapet i Fifa-regi i Polen var nemlig første mulighet for Europa til å vise at man mente alvor. Det var også åpenbart at det kunne blitt den siste.
Sto ikke de europeiske landene ved sine løfter her, ville boikott-trusselen miste mye av sin troverdighet.
Med dét ville også kampen mot Fifa-presidenten miste veldig mye av sin fremdrift.
Derfor trengte Uefa-landene hjelp av Infantino selv for å komme ut av denne floka med en viss stolthet intakt.
Det å la kampen mot den mektige sveitseren gå ut over de unge kvinnene fra seks europeiske nasjoner, ville vært et fryktelig dårlig signal. Det ville ført til kaos på kort sikt og ville fort kunne blitt brukt mot Uefa-landene ved en senere anledning.
For er det virkelig sånn at de priviligerte Europas ønske om å bli kvitt en president store deler av verden egentlig har vært fornøyd med er viktigere enn å gi unge fotballkvinner muligheter til å oppfylle drømmene sine?
Svaret på dette var i beste fall problematisk. I tillegg hadde både Spania, Frankrike og England allerede meldt inn lagene sine og virket derfor som om de ikke ville følge det på papiret enstemmige flertallet i Uefa i å boikotte turneringen.
Uefa og Infantino endte i stedet med å leke stirreleken.
For noen dager siden ga tilsynelatende sveitseren seg. Uefa fikk sin garanti.
Problemet er at det er Infantino og ingen andre som vinner på dette.
Lise Klaveness og resten av Uefa er ikke fornøyde før Gianni Infantino er borte fra presidentstolen i Fifa.
Uten trusselen om boikott har de i praksis ingen våpen igjen i skuffen.
Flere krav til ingen nytte
Selv om det er en generell oppfatning her i Vesten at Gianni Infantino ikke kan overleve som president etter den siste skandalen, er det likevel ingen som har en klar plan på hvordan avgangen faktisk skal foregå, tross intense formaninger, underskriftskampanjer og brev, som det siste fra de seks nordiske landene, der man krever en uavhengig gransking av prosessen rundt de nå forkastede planene om å selge deler av VM-rettighetene.
Tidligere har Norge sendt brev til Fifa med krav om åpenhet rundt Fifas mystiske fredspris.
Sjansen for at noe av dette fører til handling, er dessverre minimal, og det vet nok Lise Klaveness godt.
Den mulige nøkkelen til å nå frem, kan kanskje ligge i å komme med forslag som kan gjøre det attraktivt for flere nasjoner å støtte reformarbeidet i Fifa, som for eksempel et rullerende presidentskap.
Man må også forsøke å enes om en samlende motkandidat til Infantino innen fristen 18.november.
Problemet er likevel at det avgjørende uansett vil være løfter om penger.
Imperiet slår tilbake
Mens de europeiske fotballederne denne uken symbolsk nok møtes i overklasseparadiset Monaco i forbindelse med europacup-trekningene, bruker den sveitsiske Fifa-presidenten tiden på å forsterke gamle koalisjoner i mindre priviligerte deler av fotballverdenen.
Der er Gianni Infantino meget dyktig, slik han har vært det i mer enn 10 år som Fifa -president. Derfor var det første han gjorde etter at han måtte trekke sitt kontroversielle forslag å dra på Afrikamesterskapet for kvinner. Der fikk han smilende se debutanten Malawi spille seg helt til finale.
De har også akkurat kvalifisert seg til VM for første gang. Dette er typen eksempler Infantino elsker å vise frem som beviser på at mindre fotballnasjoner oppnår suksess ved hjelp av midler fra Fifa.
Sist helg var Infantino i Den dominikanske republikk for å kaste glans over en ungdomsturnering i Fifa-regi. Dette til tross for at presidenten i Concacaf, canadiske Victor Montagliani, innstendig hadde bedt ham om å holde seg unna, for ikke å ta oppmerksomheten bort fra barna.
Infantino kunne åpenbart ikke brydd seg mindre.
Det var også et tydelig signal om hvem sveitseren mener skal bestemme, også i fremtiden. Montagliani nevnes av mange som den mest sannsynlige kandidaten til å utfordre Infantino i neste års presidentvalg.
Verre enn Superligaen
Samtidig har Uefa-president Aleksander Čeferin akkurat gitt et av sine meget sjeldne intervjuer til den britiske podkasten «The rest is politics: Leading».
Det er neppe tilfeldig. Čeferin har nødvendigvis også et budskap til alle som lurer på om de skal støtte Infantino videre eller ikke.
I samtale med tidligere politiker Alastair Campbell betegner nemlig sloveneren Infantinos planer om å selge VM-rettigheter til private investorer i kretsen nær Donald Trump som «mye verre enn Superligaen».
Han går også veldig langt i å love at det vil komme en motkandidat til Infantino innen fristen 18. november. Han insisterer på at det ikke blir ham selv, men sier ingenting om nevnte Montagliani.
Tenk på et tall
Samtidig brukte Infantino tiden i Karibia til å henvende seg i en helt annen retning enn Europa. Overfor Fifas egne mediekanaler, som stort sett er der Infantino snakker, lovet han å fortsette kampen for de mindre nasjonene.
Der er også hans nøkkel til gjenvalg.
Hele hans maktbase er bygget opp på å gi de små nasjonene oppmerksomhet, i form av svulstige ord og svimlende pengesummer. Det siste føles litt som vår tids glassperler.
Til gjengjeld får han en stor og meget lojal stemmebase, samlet i en slags felles front mot de etablerte og privilegerte stormaktene i Europa.
Slik styrer man fotballverdenen fullstendig slik man selv ønsker, i hvert fall frem til nå.
I mars neste år er det Fifa-kongress, også den i Marokko. Der skal det velges president for de neste fire årene.
Før den tid håper en koalisjon av det europeiske, det nordamerikanske og deler av det asiatiske forbundet at Infantino har trukket seg.
Ingenting tyder i dag på at det kommer til å skje. I stedet er det lovet nye store summer fra Infantino og Fifa til medlemslandene ved nyttår.
Mens de små fotballnasjonene teller ettertraktede Fifa-penger, er regnestykket mye enklere for presidenten selv.
Fifa består av totalt 211 stemmeberettigede medlemsnasjoner.
Det eneste Gianni Infantino skal klare innen midten av mars, er å telle til 106.